I forrige nummer av Kammertoner, skrev Pierre Cerasi om sitt forhold til ulike innspillinger av Brahms sin horntrio. Den interesserte lytter kan glede seg over at horntrioen blir framført på årets Kamfest med Radovan Vlatković på horn.
I dette nummeret har vi utvidet denne spalten til å omfatte et litt lengre intervju med en annen av årets Kamfest-musikere, nemlig Frode Haltli. Haltli spiller akkordeon og er komponist, og vi kjenner musikken hans som i grenseland mellom folkemusikk og samtidsmusikk. Til Kamfest kommer han i år med et helt fersk soloalbum: Air. Her spiller Haltli både solo, sammen med Trondheimsolistene og sammen med Arditti Quartet, verker av Hans Abrahamsen og av årets festivalkomponist: Bent Sørensen. Det blir plateslipp under kammermusikkfestivalens åpningskonsert i Nidarosdomen tirsdag 27. september kl 19.30, og et av verkene fra plata, Sørensens ”It is pain flowing down slowly on a white wall” (2010), framføres på konserten.
Har du en favorittinnspilling, som har betydd noe helt spesielt for deg?
I denne sammenhengen så kan jeg kanskje nevne en av mine favoritt-CDer med Bent Sørensens musikk: Birds and Bells, utgitt på ECM i 1999. Verkene som spilles er uimotståelige, også titlene er Foto: Knut Bry kunstverk i seg selv; The Lady and the Lark, The Deserted Churchyardog The Lady of Schalott. De framføres med innlevelse, presisjon og en passe dose mystikk av Cikada, Oslo Sinfonietta og Christian Lindberg.
Kan improvisasjon være en innfallsvinkel til den klassiske sjangeren? Er det nødvendigvis en motsetning mellom improvisasjon og notert musikk?
Det er jo motsetningen som er kunstig! Enhver musiker må improvisere, alle må komme i kontakt med den siden av seg selv! Når det er sagt så setter jeg veldig pris på den rene noterte musikken, alt må ikke improviseres over. Men jeg tror kanskje improvisasjon er på vei inn igjen i den klassiske musikken igjen etter en lang periode med kunstig konservatisme og stivhet, noe som på mange måter har bidratt til at den klassiske musikken sliter litt med imaget sitt. Det er musikerne som sitter med nøkkelen her, og improvisasjon må holdes ved like som kunstart helt fra man improviserer fram sine første toner på instrumentet som barn!
Har du noen konkrete tips til hvordan musikere kan beholde, og kanskje gjenskape, den utforskende siden til instrumentet sitt som man hadde naturlig som barn?
Det jeg forsøker å si er at det å improvisere bør være en naturlig del av det å være musiker. Som klassisk musikk har også improvisasjon fått noe opphøyd ved seg, særlig i den vestlige tradisjonen der improvisasjon = jazz. Det er det jo ikke! Improvisasjon trenger ikke være så komplisert, det trenger heller ikke være først og fremst for framføring engang! I folkemusikken har jo improvisasjon sosiale aspekter – man møtes, spiller felles låter og improviserer rundt det. Improvisasjon kan være de enkleste variasjoner over et tema man kan, improvisasjon kan være å lage klangforandringer på en tone. Jeg tror det viktigste er å avdramatisere dette med improvisasjon, ærefrykten er for stor i det klassiske miljøet, fiolinistene tror de må spille som Stéphane Grappelli for å improvisere. Det viktigste er å få musikere til å ta steget, det åpner sinnet og skaper bedre musikere; det neste steget er å lage god musikk og kunst ved hjelp av improvisasjon.
Du skriver i albumcoveret at noe av det mest spennende med kammermusikk er hvordan perspektivet i musikken skifter og krever medmusikere som virkelig lytter til hverandre og til det musikken forteller. Kan du beskrive hvordan du lytter når du spiller kammermusikk?
I den kammermusikken jeg spiller så er det aldri slik at én komper hele tiden mens noen andre spiller melodi hele tiden. Anne-Lise Berntsen lærte meg en gang i tiden at slik er det ikke med Schubert-lieder heller, av og til så skal faktisk fokus være i pianostemmens venstre hånd mens sangstemmen er sekundær! I det meste av den musikken jeg spiller, som er langt fra Schubert, så er det ikke gitt hva som skal være i fokus til enhver tid. Da kan man gjøre endel valg basert på analyse av musikken, men veldig mye må komme som en følge av aktiv lytting og valg som tas i øyeblikket mens man spiller også, det er da musikken virkelig får liv!
Framstår «It is pain…” som det samme stykket for deg hver gang du framfører det? Hvis ikke – hvordan opplever du prosessen med å spille inn et musikkverk og på den måten skape en referanse som blir stående for ettertiden, når du samtidig vet at verket kan endre seg neste gang du framfører det?
Det høres jo litt skummelt ut å ha spilt inn verket når du sier det slik! Men en innspilling er jo uansett bare én versjon, man dokumenterer én av flere mulige løsninger. CD og innspillinger er genialt for musikkelskere, for da kan man virkelig fordype seg i musikken, og lytte til det samme mange ganger. Jeg gjør det masse selv, hører som regel i hjel det jeg liker en periode, slik at jeg til slutt blir lei det! Men det er jo på konsert jeg får de virkelig store musikkopplevelsene. Og som musiker vil jeg aldri forsøke å etterligne noe jeg har spilt inn på plate, jeg trenger å holde ting friskt og åpent!
Hvordan forestiller du deg at akustikken i Nidarosdomen kan komme til å påvirke framføringen av ”It is pain…” på Kamfest sin åpningskonsert? Tror du at lytteren vil oppleve verket på samme måte som hvis man lytter til innspillinga?
Sannsynligvis blir det vel like mange forskjellige lytteropplevelser som det er mennesker tilstede på konserten. Og noen ting vil definitivt bli annerledes i Nidarosdomen i forhold til innspillingen som vi gjorde i Selbu kirke, tempi for eksempel, det vil både akustikk og stemning sørge for! I forhold til at det kanskje er mer klang enn vanligvis, så fører det bare til at vi må være enda mer tilstede og lytte mer intens til hverandre. Det mest utfordrende med akkurat dette stykket er nok at det er en off-stage solofiolin som jeg skal ha kontakt med, selv om han sikkert vil stå 20 meter unna meg. Jeg må også nevne at jeg synes det er utrolig fint og interessant å spille uten dirigent med såpass mange musikere. På dette stykket fungerer det bare med TrondheimSolistene! Da må alle vite hva som skjer til enhver tid, og på de beste framføringene så greier vi å komme fram til partier hvor bare alt stemmer musikalsk, det er fantastisk å få være med på!
Den som vil oppleve Frode Haltli og TrondheimSolistene i tilstedeværende samspill, kan altså få med seg både albumversjonen og katedralversjonen fra kammermusikkfestivalens åpningskonsert tirsdag 27. september. Som en kuriositet kan det til slutt nevnes at 14 av strykerne midtveis i verket bytter ut instrumentene de vanligvis spiller på med melodika, et instrument vi kanskje vanligvis tenker på som et tulle-instrument. Men det som klinger av melodika-orkesteret er slett ikke tullete, det er snarere vakre og stillferdige akkordrekker. Kanskje gjør nettopp dette instrumentskiftet noe med den barnlige utforskertrangen i musikerne – og i lytteren? Og kanskje bidrar det til å viske ut stivhet og konservatisme i klassisk musikk og fjerne skillet mellom notert musikk og improvisasjon? Når man klarer å skape noe vakkert og meningsfylt også med et instrument som man ikke har øvd på i mange mange år, da blir det tydelig at det å musisere krever så mye mer enn bare perfeksjon.
Marit Danielsen
Publisert i Kammertoner nr. 2, 2016
Trondheim kammermusikalske selskap 
Legg igjen en kommentar