I MUSIKKENS FASTE FAVNTAK

(fra arkivet)

BJARNE  FISKUM

i samtale med Bodil Dugstad 

Jo, det kan passe å bruke ordet «favntak». Som barn av to musikere opplevde Bjarne musikk som en naturlig del av tilværelsen. Som femåring begynte han å spille selv, først piano, så fiolin. Og fiolin ble det. Siden har han vært fanget, både av fiolinen og av musikken. Avrundingen av en karriere, som også er et stykke norsk musikkhistorie, ble markert av NTNU med stor festivitas og æreskonsert med TrondheimSolistene i Frimurerlogen i september. Trondheim Kammermusikalske selskap hedret ham med æresmedlemskap, tale, blomster og Kulturskolekunst ved Trondheim Kammermusikk Festivals avslutningskonsert samme måned. Han er Kommandør av St Olavs orden.

Det var stor overgang for en 16-åring i 1956 å komme fra Harran i Nord-Trøndelag til metropolen Oslo og Alf Sjøen som lærer. Tre år etter ble det  Ernst Glaser og møte med Oslo Musikkonservatorium i en ny verden av instrumentalundervisning og musikkteori. Fiolinstudiene fortsatte hos Endre Wolf (Stockholm) og Henry Holst (København) fram til debut i Aulaen i 1965.  Allerede året etter prøvespilte han for Oslo Filharmoniske, ble antatt som solist i «Unge talenter» med Max Bruchs fiolinkonsert, og deretter tilsatt som alternerende (tredje) konsertmester. Trass i at han var orkestrets yngste, fikk han uventet mange oppdrag som fungerende konsertmester i perioden. Ifølge ham selv, ikke alltid en enkel stol å sitte på for en ung og uprøvd fiolinist. Så fra 1972 ble det videre studier i London og Wien både i fiolin og direksjon. Oppholdet innebar også vikariater,  solistoppdrag og kammermusikk. Mot slutten av perioden kom tilbud om stilling som konsertmester i Wien Symph., men av private årsaker ble det hjemreise i stedet.. 

I 1975, hjemme i Norge igjen, møter vi for alvor pioneren og initiativtakeren Bjarne Fiskum, personbeskrivelser som følger ham resten av karrieren. Han etablerer Det Norske Kammerorkester og starter sommerkurs på heimgården i Harran. Nord-Trønderne Bjørn og Arild Solum og Torfinn Rohde er selvfølgelig med fra starten. Rikskonsertene støtter en gedigen landsturnè med avslutning i Aulaen, og med utsolgt hus! Billettinntektene dekker til og med en fortjent orkestermiddag på Teaterkafeen etter siste konsert., med regnskap i balanse! Sommerkurset og orkestret fortsatte i noen år, men andre oppgaver ventet. Terje Tønnesen overtok, og resten kjenner vi..

Nå gikk det slag i slag for Bjarne: Engasjement fra Nord-Norsk Musikkråd. Etablering av Tromskvartetten, fiolinlærer ved det nystartede Nordnorsk Musikkonservatorium, og i 1977 headhuntet til konsertmesterstillingen i Trondheim Symfoniorkester.

Alle vi «gamle» abonnentene husker den dag idag dine fantastiske soloer i Rimskij Korsakovs Scheherazade. Der er jo konsertmesteren nesten som en solist å regne!

Ja, det var en ildprøve, og jeg tror at Finn Audun Oftedal med velberådd hu valgte dette programmet for å teste meg litt i starten, men det gikk heldigvis fint. Orkester, dirigent, publikum og kritikere var førnøyd. Det ble bedre å sitte i konsertmesterstolen her enn for 25-åringen i Oslo 10 år tidligere!

Din tid i Trondheim kjenner vi jo litt til. Du var en solid konsertmester, du dirigerte en del konserter, og du var solist. Men så ble det visst et opphold?

Heldigvis ikke så lenge, men det var hardt mens det sto på. Jeg fikk en muskelbetennelse, såkalt «Tennisalbue», og kunne en tid verken dirigere eller spille. Med behandling og forsiktig rehabilitering kom jeg tilbake til fiolinen. Da oppdaget jeg at det nok var fiolinen og kammermusikken som var mine beste venner. Jeg har jo i alle år vært glad i å undervise og veilede, og nå sa jeg takk til stillingen ved Trøndelag Musikkonservatorium, og det ble en ny og rik fase i livet mitt. Professoratet ved NTNU ble liksom et symbol på verdien av utøvende musikk som akademisk fag, og at formidling og veiledning er verdsatt. Akademia er idag  blitt mer enn bare teori og sak. Kunsten blomstrer. Professoratet har gitt meg muligheten til å konsertere og holde Master Class i inn og utland, og treffe interessante musikkolleger. Dessuten var ordningen med «friår» en stor gave. Jeg utnyttet det maksimalt. Studier i Praha, Milano, Århus, Turnè med TrondheimSolistene og Anna Sophie Mutter, konserter. Den morsomste opplevelsen dette friåret var Portugal, der jeg ble engasjert til tre konserter i selveste Gulbenkian-sentret. Portugiserne må dessuten være verdens mest blide og gjestfrie folk!

Hvor kom TrondheimSolistene inn?

Tja –. Det begynte egentlig enkelt, uten de helt store ambisjonene. Jeg hadde en del svært gode elever ved Konservatoriet og ved videregående skole, og ville gi dem litt ekstra utfordringer og erfaring i et kammerorkester. Høsten 1988 hadde vi et program ferdig og holdt konsert i Frimurerlogen, — og så ble det fullt hus og stor suksess. Asbjørn Krokstad skrev omtale og sammenliknet oss med Det norske kammerorkester   — Ja, i vår favør altså!!! Like etter fikk vi et avgjørende oppdrag. Vi hadde jo ingen penger, men her kom Anton Jenssen og hadde leid hele Olavshallen for å feire rund dag. Og orkesterkonsert måtte han ha. Vi fikk en kjempesum, 80 000 kroner, for konserten, leide Bea Levine Humm som arrangør og dro til London. Vi fikk tatt NRK-opptak som dokumentasjon og ga konserter i St Martin in The Fields, i St John’s og på Royal College of Music. Vi fikk lydtekniker fra BBC og ble reengasjert. Plutselig var vi «Something». Og nå kom ambisjonene. Vi leide Elling Finnanger, idrettspsykolog ved NIH for teambygging, konsentrasjon og selvdisiplin(!). Vi lærte «å gjøre hverandre god». Så ruste det bare avsted, med Anne Sophie Mutter, Amerikaturnè og ikke minst konserter over hele Norge. 

Og resten vet alle våre lesere. Vi har vært jublende publikum for  «Lørdag i Losjen», og på Olavsfestdager og andre festivaler. Men hva skal du gjøre nå, når det hele er overlatt til Øyvind Gimse & co?

Ingen fare! Orkestret er i de beste hender, og arbeidsledig blir jeg ikke. Jeg har tre døtre, en danser, en sanger og en kunststudent, som jeg får litt mer tid sammen med. Men jeg tar fortsatt imot noen elever som ønsker særskilt veiledning. Jeg veileder en spennede ung Kammerkvartett på Kulturskolen og har noen elever som skal perfeksjonere seg for konservatorieopptak. Dessuten har jeg i mange år hatt en liten hobby, som jeg nå får bedre tid til. Jeg har på alle mine reiser passet på å oppsøke gode fiolinmakere på stedet, prøvd fioliner og vurdert kvalitet. Jeg har kjøpt med meg et par feler som jeg falt for. På denne måten har jeg også kunnet sette unge studenter på sporet til gode felemakere. I østeuropeiske land er vår valuta gunstig, så en meget god fele kan være overkommelig for en student. Så jeg håper jeg kan være nyttig, også i pensjonsalder!

Og jeg som har sittet her og lyttet med kaffekoppen og Kammertoners kladdepapir, nikker bejaende: Ingen tvil om at vårt æresmedlem vil bidra med sin musikk og sin begeistring  også for kommende fiolinister her i grenda! Vi ønsker lykke til. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Website Powered by WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: