«KAMMERMUSIKK ER DEN EDLESTE FORM FOR MUSIKK»

Jorunn Dugstad i samtale med Randi Tvete Vik

Randi Tvete Vik er en virkelig kammermusikkentusiast. Gjennom sin mangeårige lærergjerning, som mor til spillende barn, som bidragsyter i det frivillig kulturliv, og som egenhobby, har hun dyrket kammermusikken. I sommer feiret hun rund dag, men hun er på alle måter like aktiv og interessert som før. Hun tar imot Kammertoner i den hyggelige stua si i Åsvangveien. Her er det plass til mange rundt både spisebord og salongbord, og likevel er det flygelet som har hedersplassen i stua. Pianoet har vært Randis kjære følgesvenn gjennom alle år, helt siden hun var liten jente.

Randi på Ringve museum i 1965. Foto: Adresseavisen.

«Mitt første musikkminne er egentlig pianoet», forteller Randi. «Foreldrene mine var glade i musikk. Mor sang
veldig fint og far spilte litt fiolin, og da de giftet seg og skulle sette bo, kjøpte de piano før de kjøpte møbler. Det ble til velsignelse for meg. Som liten satt jeg mye ved pianoet og spilte såkalt «vilt». Jeg er så heldig at når jeg hører en melodi, så kan jeg spille den med både melodi og akkorder i ulike tonearter. Det gjorde jeg så mye at foreldrene mine foreslo at jeg kunne få undervisning hos
en pianolærer da jeg var 6 år. Jeg begynte hos Ragnhild Isdahl Nilsen og fortsatte hos henne i 11 år. I den tida var det ikke så mange muligheter til samspill. Av og til fikk jeg spille firhendig, så det ble mitt første møte med kammermusikken, men som oftest spilte man piano alene. Jeg savnet ofte noen å spille sammen med. På folkeskolen var det jo ikke noe musikkundervisning, men
vi sang ofte i timene fra Mads Bergs sangbok. Det likte jeg godt. Men så, da jeg begynte på Katedralskolen, først realskole og så gymnas, fikk vi en sangtime, men dessverre var den ofte lite tilfredsstillende. Elevene satt ved pulten og sang allsang, og det kunne være en del uro. Forøvrig var det inspirerende at Katta hadde et lite strykeorkester, og der ville de ha meg med som pianist. Orkesteret holdt konserter, blant annet husker jeg en konsert hvor vi kun framførte musikk av Eilif Gulbranson. Det var
spennende. Han var komponist og dessuten sanglærer ved Katedralskolen i nær 40 år. Jeg hadde ham i sang ett år. Gulbranson hadde faktisk studert komposisjon med Paul Hindemith på musikkhøyskolen i Berlin. Dessverre har han nok gått litt i glemmeboka. Jeg har tidligere skrevet om ham i Kammertoner», legger Randi til.

Men selv om livet på Katedralskolen bød på mer musikk, hadde de ingen musikklinje, og Randi var på stadig jakt etter nye
musikkopplevelser. I 1961 fikk Randi høre at de manglet omvisere på Ringve museum. Det syntes hun hørtes veldig spennende ut. Hun tok kontakt, fikk spille for Victoria Bachke, og ble antatt som omviser. «Vi fikk ikke noe skriftlig kompendium, men fulgte med Victoria på omvisninger og tok notater,» forteller Randi. «Så fikk vi prøve selv, og Victoria kom innom og kommenterte omvisningene våre. Hun syntes det var viktig at vi skapte vår egen personlige omvisning. Jeg hadde denne flotte omviserjobben i flere somre og fikk den store glede å få oppleve Victoria Bachke.


Randi sept. 2022, foto: Jorunn Dugstad

Vi kledde oss om i privaten, og fikk en daglig prat med henne. Hun tok veldig godt vare på oss omvisere. Jobben var midt i blinken for meg. Dessverre fikk jeg det for meg at jeg heller burde bli mer som alle andre. Det var jo ingen av de nære vennene mine som holdt på med musikk. Derfor tok jeg sommerjobb i en bank hvor jeg fornyet veksler. Jeg forsto ikke engang helt hva veksler var for noe… Heldigvis ble jeg kurert for lysten til et liv i bank», ler Randi.

«Men så begynte jeg å studere musikk. Det var en åpenbaring. Jeg valgte mellomfag musikk på Norges Lærerhøgskole på Rosenborg (senere del av universitetet). Jeg fikk Olaug Keller som pianolærer, og jeg elsket det! Endelig fikk jeg mange venner med samme interesse. Det var fantastisk, og plutselig ble det mer aktuelt å spille sammen med andre. Jeg har faktisk beholdt kontakten med mange av mine studiekamerater gjennom hele livet.» Hva betyr samspill for deg? «Det betyr veldig mye. Kammermusikk er min yndlingssjanger. Noen har sagt at det er den edleste formen for musikk, og det er jeg enig i.»

I denne tida skjedde det også noe annet viktig i Randis liv. Randi var medlem av BUL i Nidaros, og der traff hun en kjekk og sympatisk sørlending, Knut Lambrigt Vik, som snart skulle bli hennes ektemann. Randi og Knut giftet seg i 1967. Knut var i ferd med å avslutte diplomoppgaven sin på NTH, og Randi hadde allerede fått lærerstilling på Katta, bare seks år etter at hun hadde gått ut som artianer. «Jeg har alltid trivdes som lærer.

Katta har vært som mitt andre hjem. Jeg har hatt veldig gode kolleger.» Også på Katta brant Randi for musikken. Sammen med kollega Haakon Sivertsen bisto hun politiker og skolemann Hans Gaare i arbeidet med å få opprettet en musikklinje på Katta etter mønster fra Hartvig Nissen i Oslo. Musikklinja ble opprettet i 1973, og har fungert siden da. Den første linja het musikkteoretisk linje. «Fagene var de samme som i dag. Det eneste vi manglet var undervisning i hovedinstrument. Det hadde vi ikke økonomi til i starten. Derimot hadde vi tilbud om valgfag i både kor og orkester for alle elever. På den måten fikk vi involvert mange flere enn elevene som gikk på musikklinja. Det var av stor betydning. Hans Gaare sa alltid at: Musikk er et almendannende fag. Vi skal ikke bare utdanne musikere, men også et publikum.»

Hvilke fag har du undervist i? «I tillegg til musikk har jeg undervist mye i engelsk. Jeg tok engelsk hovedfag etter at jeg hadde stiftet familie. Jeg hadde jo veldig lyst på musikk, men jeg måtte velge litt praktisk og slik faget var lagt opp var det lettere å kombinere med familieliv. For øvrig er jeg veldig glad i engelsk også og skrev hovedoppgave om engelsk litteratur. Men det har alltid vært musikken som har stått mitt hjerte nærmest. Ellers har jeg undervist i de fleste musikkfag gjennom årene, som musikkhistorie, hørelære, satslære og selvfølgelig piano. Jeg har alltid lagt vekt på at elevene også skal lære besifringsspill. Det er en liten kjepphest jeg har. Det er praktisk og morsomt å kunne spille akkorder etter besifring, improvisere, akkompagnere sanger osv. Å spille etter noter eller besifring er rett og slett to sider av samme sak. I tillegg gir det elevene god forståelse for harmoniene og bruken av dem.»

Randi er også opptatt av at elevene får spille og synge sammen. «På Katta har vi mange fine tradisjoner. Før reformen i -94 satte vi av og til opp musikaler, bl.a. «Oklahoma», «Sommer i Tyrol» og «Kiss me Kate». Vi har også Juleandakten som er en årlig begivenhet som elevene setter stor pris på. Skolekoret synger alltid Hallelujakoret fra Messias av Händel. Dette er så populært at gamle elever gjerne kommer tilbake for å bli med!»

Gjennom over 40 år som lærer på Katta har Randi opplevd utviklingen av skolen, og ikke minst musikklinja. «Den store endringen kom med reformen i 1994 med opprettelsen av linje for Musikk, dans og drama. Da fikk vi egen hovedlærer, Anne Piro, og mange nye og flotte kolleger, og endelig fikk vi på plass hovedinstrument som fag! Men dessverre ble det slutt på musikk valgfag for de som valgte almen linje. Det synes jeg er synd,» mener Randi. «Men så ble det til gjengjeld mer fokus på utøvende musikk, bl.a. med årlig prosjektuke som munnet ut i en forestilling eller konsert.»

Men lenge før dette kom andre musikalske opplevelser inn i Randis liv. Sønnene Sigmund og Tormod ble med i Kåre Opdals nye tilbud på minifiolin, hvor foreldrene skulle lære sammen med barna. Randi kan ikke få fullrost Kåre Opdals innsats og ideer. Randi lærte fiolin sammen med Sigmund, og senere begynte Knut på minifiolin sammen med Tormod. I tillegg ble Randi flittig brukt som frivillig akkompagnatør i Åsvang skoles strykeorkester og senere Musikkskolens Lørdagsskole. Det er alltid bruk for en dreven pianist.

Randi har ikke bare hatt musikken som yrke. Også i fritida har musikken vært en hovedinteresse. På 70-tallet arrangerte Trondheim Symfoniorkester, Ringve Museum og Ringve kammerensemble en årlig festival under navnet «Vårens musikkfestdager i Trondheim». I 1978 ble Trondheim kommunale musikkskole, Musikkonservatoriet og Musikkvitenskapelig institutt ved Universitetet med i samarbeidet, og Musikkfestdagene ble utvidet med solist- og ensembleseminarer for elever, studenter og musikklærere fra hele landet. Randi meldte seg på kammermusikkseminaret sammen med to av sine slektninger, Lorents Aage Nagelhus på fiolin og Arnfinn Galtvik på cello. Pianisten Eva Knardahl og cellisten Frans Helmersson var instruktører. «Det var helt fantastisk. På forhånd fikk vi timer med cellisten Anders Bak som underviste på konservatoriet, så vi kom godt forberedt. Det var faktisk da jeg ble bitt av kammermusikkbasillen for alvor,» forteller Randi begeistret.

Arnfinn Galtvik, Anders Bak, Randi Tvete Vik og Lorenz Aage Nagelhus, 1978. Foto: Adresseavisen.

«Senere meldte vi oss på kammermusikkurs på Sund folkehøyskole, både jeg og sønnene mine. Sigmund var tolv år første gang han deltok. Vi dro avsted med hver våre grupper og hadde en fantastisk uke. Det var rett og slett sommerens høydepunkt.» Siden har det blitt riktig mange kammermusikkurs for både for mor og sønner, blant andre med Chilingirian quartet. Levon Chilingirian ble senere Sigmunds lærer i London, og familiens venn. Randi reiser stadig på kursene i regi av Norsk kammermusikkforbund, enten til Sund folkehøyskole eller til Nansenskolen. «Det er et fantastisk miljø på disse kursene med musikkelskere i alle aldre. Jeg er så glad for at sønnene mine har fått oppleve dette fra de var unge.»

Det er jo ingen hemmelighet at sønnene også ble bitt av kammermusikkbasillen. Sigmund gikk så langt som å opprette Trondheim kammermusikkfestival i 1996, og Tormod som bor i Sverige, er komponist og arrangør. Randi synes det er naturlig å støtte opp om sønnenes virksomhet. Derfor har hun i alle år stilt opp som frivillig for Kammermusikkfestivalen. Selvsagt har hun vært medlem av Trondheim kammermusikalske selskap siden starten, og i tillegg har hun vært styremedlem i mange år. Særlig har hun vakt oppmerksomhet med sine interessante artikler om Trondheims musikkhistorie. «Jeg er jo generelt interessert i Trondheims historie, og samtidig i musikk. Derfor ble denne kombinasjonen naturlig. Jeg synes det er spennende å grave fram stoff om glemte komponister eller utøvere fra Trondheim, og finne ut mer om hvordan musikklivet har vært i byen vår i tidligere tider,» forteller hun begeistret.

Gjennom årene har det også blitt mange forespørsler om opptredener, fks. konsertarrangement, i foreninger, til bryllup eller fødselsdager. «Jeg liker å akkompagnere. Det er jo kammermusikk! På Katta hadde jeg akkompagnement som del av stillingen min,» sier hun. I tillegg liker Randi å bidra med taffelmusikk. Hun er i sannhet en allsidig pianist, som generøst deler sitt pianospill med andre, enten det er kammermusikkalske verk av de store komponistene, allsang, taffelmusikk eller dansemusikk om noen vil ta en svingom på gulvet. «Jeg spiller fremdeles. Både for meg selv og sammen med gode kammermusikkvenner. Det vil jeg aldri slutte med», smiler Randi.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Website Powered by WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: